Klærproduksjon i Asia har lenge vært preget av rykter om dårlig arbeidsmiljø og lave lønninger. På Segers fabrikk utenfor Lahore i Pakistan har man lenge kjempet for å bryte bildet og skape et humant arbeidsmiljø som mer ligner det i vesten.
Siden noen år tilbake driver Segers egen tekstilproduksjon utenfor Lahore i Pakistan. Anlegget har plass til 500 medarbeidere og kompletterer Segers tidligere produksjonsenheter i Estland og Ukraina.
Hva sier kundene om at klærne produseres i Pakistan?
De siste års medieoppslag og dokumentarer, først og fremst fra Bangladesh, har gjort at Pakistan også har fått et tvilsomt rykte. Slik fungerer vel nyhetsinnslag, man husker bildene og drar lett alle over en kam. Det finnes selvsagt tvilsomme arbeidsplasser i begge disse landene, men det finnes også veldig mange tekstilfabrikker som tar sitt ansvar og arbeider for at de ansatte skal få et bærekraftig arbeidsliv.
Hvordan arbeider dere på Segers med deres enhet i Pakistan?
Man kan oppsummere det som at vi prøver å implementere våre verdier om hvordan en human og trygg arbeidsplass skal fungere, samtidig som vi ønsker å respektere den pakistanske kulturen og deres levemåte. Det er en balansegang og noen beslutninger er vanskeligere enn andre.
Hvem arbeider i fabrikkene?
Tekstilbransjen i Pakistan domineres generelt av menn. I Segers fabrikk er det motsatt, kvinnene som jobber der er unge, og arbeider som oftest mellom 18 og 21 år. Deretter pleier de som regel å forlate arbeidslivet fordi tradisjonen sier at kvinnen da skal være hjemme og ta seg av barna. På Segers enhet prøver vi alltid å være tydelige på at kvinnene er velkomne tilbake når barna har vokst opp og blitt såpass store at de klarer seg selv. Men det er også et tøft valg for mange av kvinnene. I noen familier mener mannen og slektningene at kvinnen ikke skal jobbe, men ta det fulle ansvaret hjemme, og konsekvensene kan bli vanskelige for henne hvis hun mener noe annet. Hvor mye bør man som vestlig selskap presse på og prøve å forandre pakistansk kultur? Hvordan kan vi støtte?
Hvordan resonerer dere?
Jeg tror det blir enklere for kvinnen å ta diskusjonen hjemme når nesten alle kollegaer på arbeidsplassen kommer tilbake etter barneårene. Sammen blir de sterkere. På vår fabrikk er det for eksempel 96 prosent som velger å komme tilbake etter årene hjemme med familien. Det tallet er blant de høyeste i hele Pakistan, så vidt jeg vet.
Hva mer gjør dere av tiltak i Pakistan?
Vi har en HR-ansvarlig på plass, Adil Aamir, som vi arbeider sammen med. Han er gull verdt og kommer med flere ideer samt gjennomfører mange endringer på stedet. Blant annet har vi et vaksinasjonsprogram der alle ansatte vaksineres mot tyfus og hepatitt. Hele personalstyrken og deres familier har også rett til helsetjenester via PESSI (Punjab employees social security institution). Via Workers Welfare Board betaler vi også bidrag til barnas utdanning, og disse utbetalingene fortsetter selv om sømmeren velger å si opp. De får også pensjon og livsforsikring. Men, det store problemet er egentlig analfabetismen. Da vi lanserte og tilbød arbeiderne disse fordelene, trodde vi at alle ville være positivt innstilt. Men det viste seg at mange følte seg usikre på alle papirene og dokumentene, fordi de ikke kan lese. Mange har også en helt annen måte å forholde seg til tid på. De føler seg ikke syke for øyeblikket og tenker at de ikke trenger noen forsikring. Tanken på å pensjonere seg i fremtiden føles også veldig fjern. De tenker at barna deres vil ta seg av dem i fremtiden.
Hvordan løser dere det?
Adil arbeider for at alle skal skrive under på papirene og få tilgang til fordelene. Man kan også tenke seg å få hjelp av slektninger som kan lese, og på den måten overbevise sømmeren om fordelene. Det er egentlig det samme som med å komme tilbake og arbeide etter at man har fått barn. Jo flere som prøver og viser at det går, desto flere vil følge.
